Historie og utvikling

CJC-1295 kom fra en idé om legemiddellevering, ikke fra jakten på et nytt hormon. Historien går fra et kanadisk laboratorium tidlig på 2000-tallet til dopinglaboratorier et tiår senere.

Albumin-idéen

Forskerne i ConjuChem ville forlenge levetiden til korte peptider ved å feste dem til albumin, som blir værende i blodet i uker. Albumin har en fri svovelgruppe på en av byggesteinene sine, cystein 34, som kan reagere med en maleimidgruppe. Setter man en maleimid på et peptid, bindes de to sammen etter injeksjonen.

Den beste kandidaten hos rotter

I 2005 rapporterte selskapet i Endocrinology at det hadde laget tre slike versjoner av GHRH(1-29). Den beste, CJC-1295, ga rotter fire ganger mer veksthormon over to timer enn det umodifiserte fragmentet og kunne fortsatt påvises i blodet etter mer enn 72 timer.

De første studiene på mennesker

Deretter fulgte to randomiserte, placebokontrollerte forsøk med friske voksne mellom 21 og 61 år, publisert i 2006. Én injeksjon økte veksthormonet i minst seks dager og IGF-I i opptil elleve dager. En egen studie ved University of Illinois undersøkte hvordan mønsteret av veksthormonstøt endret seg.

Et forsøk som sluttet tidlig

ConjuChem registrerte deretter et fase 2-forsøk med personer med hiv som hadde fått overflødig magefett. Det startet i desember 2005 med 120 planlagte deltakere. Forsøksregisteret oppgir det som avbrutt, med september 2006 som sluttdato, og gir ingen grunn. Ingen myndighet har noen gang godkjent stoffet.

Et nytt liv på nettet

Peptider som aldri blir legemidler, kan likevel kopieres av kjemikalieleverandører. I 2009 sendte norsk politi og toll et produkt solgt som CJC-1295 til et dopinglaboratorium for analyse, og en studie fra 2016 av nettfora beskrev kvinner som brukte det til vekttap, muskler, hud og søvn. Antidopinglaboratorier har siden publisert flere påvisningsmetoder.